Skygger av lyd
Ole-Henrik Moe er vinner av Fartein Valen-stipendet 2011. Han presenteres under festivalen og får stipendet under arrangement i Valenheimen søndag 18.september kl 13.
Skygger av lyd
Ole-Henrik Moe komponerer ofte ikke med tonehøyder på tradisjonelt vis. Musikken hans kan løfte fram de mikroskopiske støylydene som omgir det vi kjenner som stabile toner. Hver enkelt tone blir på en måte orkestrert med energier av ulik styrke og farge.
Fiolinen er ofte selve laboratoriet der de musikalske ideene blir prøvd ut. Det skaper en annen lydverden enn den vante strykerklangen. Små forandringer i buetrykk og plassering av fingre brukes til å framheve helt bestemte klanger, overtoner og støykomponenter i instrumentet. Samtidig knytter Moe seg nært til tradisjonen ved at all lyd hentes ut akustisk, enten han spiller selv eller skriver for en annen utøver.
Moe er både utøver og komponist. Musikken blir til i dialog mellom det spontane og gestiske og nøyaktige analyser av frekvensinnholdet i en lyd. Det siste blir ofte brukt til å spenne musikken opp mellom ulike strukturer som har hver sin indre logikk. I verket Ciaccona blir for eksempel språklydene i en setning av filosofen Heraklit oversatt til klanger på fiolin.
Ole-Henrik Moe studerte først fiolin og komposisjon i Oslo. Da han ville spille verk av komponisten Giacinto Scelsi til eksamen, mente konservatoriet at Scelsi ikke var musikk. Da reiste Moe til Paris. Der ble han den første eleven til spektralkomponisten Tristan Murail og søkte seg etter hvert til arkitekten og komponisten Iannis Xenakis. – Har du interesser i tillegg til musikk, spurte Xenakis. – Biologi, lød svaret. – Bruk det, sa Xenakis.
Det er et insisterende nærvær i Ole-Henrik Moes musikk, som om den vil minne oss på at den kommer fra en biologisk og fysisk materie. Selv de mest abstrakte musikalske ideer oppstår i en menneskekropp. Når de skal virkeliggjøres og deles, skjer det en utveksling mellom musiker, instrument og rom som er umulig å kontrollere fullstendig. Moe setter et forstørrelsesglass mot disse prosessene og henter ut enkelte ting som han rendyrker og belyser, samtidig som det tilfeldige og uforutsigbare får klinge med.
Ole-Henrik Moe har også arbeidet tett med støymusikere, blant dem Helge Sten (Deathprod). Faktisk ble den komponerte musikken hans for alvor anerkjent parallelt med at det vokste fram et utøvermiljø for elektronisk musikk og støy i Norge. Det sier kanskje sitt at den første hele plateinnspillingen som var viet Ole-Henrik Moes komponerte musikk, kom på en label som normalt gir ut improviserte uttrykk.
Selv om Ole-Henrik Moes univers kan virke fjernt fra Fartein Valens, finnes det møtepunkter mellom de to. Begge var tidlig opptatt av musikalsk ekspresjonisme. Som tenåring hørte Ole-Henrik Moe verk av Penderecki, Varèse og Xenakis i EBU-sendinger på radio. Han var også elev av Arne Nordheim.
Begge har bevart det ekspressive på hver sin måte i tonespråk som både har noe voldsomt og noe sårbart og innadvendt i seg. Det atonale universet som Valen utvikler, innebærer en konsentrasjon om øyeblikket og nedbremsing av den musikalske tiden som man også kan finne i Ole-Henrik Moes kompromissløse nærstudier av hver enkelt lyd.
Moe og Valen deler også en trang til å alltid bevege seg videre. Blant Ole-Henrik Moes ønsker for oppholdet i Valevåg er å arbeide mer med polyfoni. -Det er et område av musikken jeg har unngått tidligere, og nå tenker jeg å utforske det, sier han.
HILD BORCHGREVINK